Race report - Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2014

Hele 18 timer, 9 minutter og 27 sekunder brukte jeg på å jobbe meg gjennom 3,8 km svømming, 18 mil sykling og 42,2 km løping/gåing fra Eidfjord til Gaustablikk. Det skulle vise seg å bli en lang kamp mot meg selv og mitt eget hode. Tiden spiller ingen rolle, det som virkelig betyr noe er at jeg klarte målet mitt om å fullføre Norseman og at jeg nå er stolt innehaver av en hvit trøye! For jeg er virkelig stolt over egen innsats, men samtidig ikke så glad som jeg trodde jeg skulle bli etter å ha jobbet mot et konkret mål over lang tid. Nå, to dager etter målgang, er følelsene fortsatt veldig blandet. Det er vanskelig å sette ord på hva jeg gikk gjennom de 18 timene den 2. august, men jeg skal prøve. Dette er langversjonen for spesielt interesserte, dere andre kan følge reisen min med bildene jeg har lagt ut.

Klokka ringte kl. 02.00 natt til 2. august og varslet om at nå var det frokosttid for Norseman-utøvere. Jeg sleit med å sove kvelden i forveien, men fikk ca. to timer på øyet. Fikk ned et par brødskiver som blandet seg godt med sommerfuglene i magen. Eneste jeg tenkte på var at nå ville jeg bare komme i gang. Ute var det fortsatt mørkt, men full aktivitet på kaia hvor skiftesonen var rigget opp. Litt på fire gikk jeg ombord på ferga som skulle frakte oss til svømmestarten. Stemningen på ferga var helt magisk. 261 utøvere klare til dyst, spente, nervøse og håpefulle. Klokka nærmet seg fem og bauen på båten gikk opp. Nå skjer det, ingen vei tilbake. Jeg stilte meg langt foran til høyre og hoppet uti som en av de første.

Verdens beste Nina og meg rett før vi går ombord på ferga som skal frakte oss til svømmestarten

Vannet var faktisk ikke så kaldt, ca. 16 grader. Fant Nina og svømte ca. 200m frem til start. Planen hennes var å ligge på beina mine så lenge som mulig, for på de foregående triathlon-konkurransene i år har jeg alltid kommet opp av vannet et par minutter før henne, så møtes vi skiftesonen og hun tar meg igjen ganske raskt på syklinga. Vi skravlet og fjaste de siste minuttene før start, men så kom lyden av hornet og vi var i gang. Det var lett motstrøm hele veien, tror jeg, det føltes i hvert fall sånn. Følte jeg fikk en god flyt, svømte kontrollert og jobbet for å holde frekvensen oppe. Følte jeg svømte og svømte og svømte. Kunne etterhvert skimte land og bålet som lyste opp. Tiden gikk egentlig fort, men innså etter hvert at tiden egentlig løp litt fra meg. Jeg var helt sikker på at målet om å komme inn på under 1t og 25 min var fullstendig overkommelig, basert på treningstider, men klokka stoppet på 1t og 35 min (!).

Blir hjulpet opp på beina etter å ha brukt en hel evighet i vannet

Jeg skjønte ingenting, ikke Lars heller. Nina var allerede på sykkelen og jeg stod fortsatt med våtdrakta på, skuffa og mest klar for å synke i jorden. Men Lars fulgte planen og vi var effektive i skiftesonen. Etter 3 min og 56 sek satt jeg på sykkelen. På vei ut av T1 hørte jeg stemmen til Bjørn, svømmetreneren i Tønsberg Tri, som heiet meg frem. Jeg smilte litt småflau tilbake for svømmeprestasjonen var i mine øyne langt under forventet.

På vei ut av T2

Litt småfortvila begynte jeg på sykkeletappen. Basert på antall sykler som stod igjen i skiftesonen visste jeg at jeg lå langt bak, faktisk nesten helt sist. Bedre ble det ikke når 3-4 stykker syklet forbi meg helt i starten på klatringen opp til Vøringsfossen. Selv om målet hele veien har vært å fullføre Norseman, vil jeg tro at alle som melder seg på går med en eller annen mer eller mindre realistisk drøm om svart trøye. Denne trøya er forbeholdt de første 160 som passerer checkpoint på 32,5 km inn i løpinga og henger høyt. Den trøya kunne jeg bare glemme, fokuset var allerede på å klare å fullføre.

Planen for de første 35 km opp til Dyranut var klar, nemlig å sykle 'pinlig sakte' oppover. Med andre ord så skulle jeg holde igjen og for alt i verden ikke prøve å kompensere for dårlig svømmetid da dette ville straffe seg senere, enten på slutten av syklinga eller på løpinga. Jeg fulgte planen, for det gikk sakte oppover, men av en eller annen grunn lå jeg likevel i overkant høyt i puls. Jeg følte at jeg manglet minst to lette gir for å kunne holde pulsen nede og dette stresset meg. Sluttet å se på pulsklokka og jobbet meg bare opp. Med blikket hardt festet i asfalten var det umulig å overse pappas enorme heiarop malt med hvit spray i asfalten. Jeg måtte smile. På Vøringsfossen stod supportteamet klart med drikke og forsyninger og jeg kunne fortsette det siste strekket opp til Dyranut i forfriskende motvind.

Pappas heiarop i asfalten var strategisk plassert i de bratteste partiene opp Måbødalen

På Dyranut ble det et kjapt stopp for å få på mer klær før ferden over Hardangervidda. Humøret mitt var ikke spesielt lystig og når jeg spurte om hvilken plass jeg lå på, trakk både Lars og mamma på det før det til slutt kom fram at de trodde jeg lå som nr. 250. Lars prøvde trøstende å forklare at feltet var sterkt i år, men det klarte ikke å hindre at jeg var blank i øya av skuffelse idet syklet jeg videre retning Geilo. Nå gikk nærmest alt av energi til negative tanker som det ikke er verdt å nevne høyt engang. Jeg lå langt bak skjema tidsmessig, dette til tross for at syklinga er min sterke side. Lars fikk sjekket tidene på live track og ropte til meg at jeg egentlig lå som nr. 243 og at Nina kun var noen minutter foran meg og at jeg hadde tatt innpå henne hele veien opp til Dyranut. Det var godt å vite at hun kjempet like hardt som meg der fremme og at begge nå hadde et felles mål, nemlig å fullføre.

På de neste 55 km mot Geilo måtte jeg virkelig jobbe med meg selv samt forsøke å tenke positive tanker. Det regnet i hvert fall ikke, det var kun lett motvind og partiet jeg nå syklet i var lett. Spiste og drakk så godt jeg kunne og supportteamet oppmuntret meg så godt de kunne. Tanker om å bryte løpet dukket opp, men innerst inne visste jeg at dette ikke var aktuelt, så sant jeg ikke ble syk eller skadet meg underveis. Men jeg hadde det fryktelig tungt og allerede nå måtte jeg iverksette 'kriseplanen' min, nemlig å sette ting i perspektiv. "Dette er Norseman, et av verdens hardeste triathlon. Du er ingen idrettsutøver, du har egentlig ingen idrettsbakgrunn å skilte med, du har bare satt deg hårete mål for ca. 1 år tilbake om å komme deg raskest mulig fra a til b og se hva det holder til. Du satte deg akkurat det målet i 2013 fordi det da var 10 år siden du var kreftfri og ville feire på eget vis ved å bevise for deg selv at Norseman er gjennomførbart, også for deg. Skjerp deg, dette vil du, dette er frivillig, folk heier på deg, folk har trua på deg og det burde du også ha!".

Det syns ikke på bildet, men her var hodet fullt av negative tanker

Strekket til Geilo gikk med andre ord til egenterapi og til tross for at syklinga fortsatt gikk sakte, endret innstillingen og humøret seg til det bedre. Etter Geilo ventet tre topper før den siste ordentlige klatringen opp til Imingfjell. Jeg liker klatringer og halvveis i sykkelløypa fikk jeg endelig kjent på litt mestringsfølelse. Fikk verdens beste støtte av supportteamet mitt og smilet satt nå litt løsere. Syklet forbi flere som sleit enda mer enn meg, dette gav selvfølgelig litt ekstra motivasjon. Nina var fortsatt der fremme, riktignok med litt større avstand enn på Dyranut. To franskmenn heiet vilt på meg hele veien da deres mann hele tiden lå litt bak meg. Jeg jobbet etter beste evne og var oppriktig fornøyd med det (skulle jo egentlig bare mangle!).

Verdens beste support <3

Tett tåke og intens motvind på Imingfjell

Rett før nedkjøringen til Imingfjell begynte det å styrtregne. Jeg brydde meg egentlig ikke nevneverdig, det var forventet og jeg var egentlig bare glad for at regnet ikke hadde kommet tidligere. Supportteamet stod klar med regnjakka, men jeg mente at den ikke var nødvendig da det ville bli klamt opp til Imingfjell. Noen kilometer ned i utforkjøringen skalv jeg så fælt at Lars nærmest stoppet meg midt i veien for å dra på meg jakka. Tydelig at jeg ikke helt var i stand til å ta fornuftige avgjørelser selv lenger.

Klatringen opp til Imingfjell gikk greit, følte fortsatt at jeg manglet to lette gir oppover, men nærmet meg plutselig Nina i tid likevel. Skulle jeg klare å ta henne igjen da tro? Det må sies at baktanken med dette var ikke å slå henne, men for selskapets skyld! Etter å ha nådd toppen var derimot Nina glemt for der hadde jeg mer enn nok med meg selv. Det var motvind til tusen, tett tåke og rett og slett kjipe forhold. Jeg bare fortsatte i sneglefarta mi, tenkte at dette hører med til et av verdens hardeste triathlon, dette er en del av pakka. Jeg visste også veldig godt at om ikke lenge ventet nedkjøringen til Austbygde og snart var faktisk sykkeldelen over! De siste milene nedover gikk uten problem, kjørte litt forsiktig i starten pga. våt veibane og noen krappe svinger, men så sluttet det plutselig å regne, veiene var tørre igjen og jeg kunne suse ned til T2.

I klatremodus opp Imingfjell. Her har jeg det egentlig ganske greit

Cola, motiverende ord og en liten pust i bakken

Etter nesten 9 1/2 time på sykkelen, over halvannen time bak skjema, føltes det som om jeg nærmest var i mål når jeg ankom T2. Sannheten var jo at det gjenstod et helt maraton og den tanken var for meg bare helt latterlig. Jeg var samtidig inderlig glad for å kunne kvitte meg med sykkelen, bytte over til løpesko samt gå på do for første gang siden Eidfjord. Heiv innpå med masse mat (på ingen måte etter boka med tanke på løpinga som ventet) og konstaterte høyt og tydelig at jeg kom til å GÅ. Lars svarte bare at du får prøve å løpe litt da.

Sykkel til salgs! Neida :-)

Ut av T2 visste jeg at det ville ta litt tid for supportteamet å pakke sammen sakene og innhente meg, så bestemte meg for å starte å løpe med en gang for å se hvor langt jeg kom før de rullet opp ved siden av meg. Husker ikke hvor langt jeg hadde løpt, husker bare at Lars var imponert når jeg ble tatt igjen. Fikk vann og pringles i belønning og fortsatte. Lars motiverte meg med at Nina lå ca. 20 minutter foran meg, men at hun gikk og ventet på at jeg skulle ta henne igjen. Hun ønsket at vi skulle fullføre sammen i mål og det ville jeg også!

Holder det gående enn så lenge på det flate partiet

Jeg løp de første 16 km sammenhengende, kun avbrutt av enkelte skritt for litt væske og mat underveis. Så ble gåpausene lengre og lengre og til slutt ble det mer gåing enn løping og tiden gikk. Ble innhentet av et par stykker, men klarte ikke motivere meg selv til å fortsette å løpe, til tross for at jeg stadig nærmet meg Nina. Jeg visste at jeg var godt innenfor tidsfristen for hvit trøye, hadde egentlig ikke dårlig tid og følte at jeg nærmest fortjente å gå litt. Dette er vel kanskje det eneste jeg angrer litt på, nemlig at jeg ikke presset meg selv hardere her frem til 25 km-merket hvor stigningen begynte. Jeg burde ha klart å ta igjen Nina når hun ventet på meg, men omtrent idet jeg begynte å gå begynte samtidig hun å løpe.

Support-humor på sitt beste!

Omsider kom jeg til 25 km-merket og der stod min barndomsvenninne Ingrid og hennes kompis Magnus og ventet på meg. Jeg beklaget at jeg hadde brukt så lang tid, men Ingrid så bare dumt på meg og sa at hun uansett var sykt imponert over innsatsen min. Vi tre og Lars gikk sammen opp til 32,5 km-merket. Vi skravlet, spiste seigmenn og salt sild, sola skinte og jeg kunne se opp på Gaustadtoppen som nå var badet i kveldssol. Tenk å fullføre der oppe sa jeg til Lars mens vi gikk oppover, han så på meg og smilte og sa at det får bli en annen gang.

Blid gjeng på vei opp Zombie Hill!

Gaustatoppen badet i kveldssol, ren idyll opp Zombie Hill!

                                                                                                                                                     

Ved 32,5 km-merket ventet stormende jubel av Norseman-crewet og vi ble vi vist videre inn på hvit løype med avslutning på Gaustablikk. Det gjenstod nå kun 10 km og jeg begynte virkelig å se lyset i enden av tunnelen! Sa hade til Ingrid og Magnus og jeg og Lars trasket videre. I oppoverbakken hadde magen begynt å slå seg vrang og jeg sleit nå faktisk med å gå pga. mageknip. Lars sendte meg ut i skogen, men til ingen nytte. Vi hadde et lite håp om å løpe deler av det siste strekket, men magen, knærne og generelt hele kroppen var i gå-modus og det var egentlig folk rundt meg også, så vi skilte oss ikke akkurat ut. Men ved å gå gikk minuttene fort og timene begynte nå å balle på seg.

Etter 4 km var vi fremme på Gaustablikk og det gjenstod nå kun to runder à 3 km. Mamma og pappa gikk langs løypa og heiet oss frem sammen med mange andre som stod langs veien. Stemningen langs hvit løype var bare helt fantastisk, alle vi møtte smilte og kom med oppmuntrende ord og folk på hyttene i nærheten jublet når vi passerte og bar oss frem. Og endelig møtte jeg Nina! Idet jeg var på vei ut i første runde dukket hun plutselig opp sammen med Stian på vei tilbake fra sin siste runde. Fikk verdens største klem og så henne forsvinne løpende mot målstreken, den dama er bare helt rå!

Det var blitt mørkt ute når det etter 18 timer fra starten i Eidfjord, endelig var min tur til å passere målstreken med henda i været, til stor jubel fra alle rundt meg. Det var umulig å ikke bli blank i øya igjen, men denne gangen var jeg bare uendelig glad, sliten og stolt over å ha fullført! JEG KLARTE DET!

Sykt sliten og sykt happy etter målgang!

Det skal sies at jeg hadde aldri klart dette uten mitt fantastiske supportteam bestående av Lars, mamma og pappa. Takk for at dere holdt ut hele veien, jeg vet at jeg til tider ikke var helt lett å ha med å gjøre. Tusen takk til Ingrid og Magnus som tok turen fra Oslo for å hjelpe meg opp Zombie Hill! Takk til Norseman-crewet, alle deltakere og andre som heiet på meg underveis i løypa, og ikke minst takk til dere 'der hjemme' som har sendt meldinger og tenkt på meg underveis, både før og etter Norseman, det betyr utrolig mye! En spesiell takk til Linda og Bjørn som giftet seg 2. august og som har støttet valget mitt om å delta på Norseman fra dag 1.

Etter å ha skrevet dette (veldig lange) innlegget sitter jeg med et smil om munnen og med en god følelse i kroppen over å ha fullført. Innledningsvis nevnte jeg at jeg ikke følte meg så glad som jeg trodde jeg skulle bli av å ha nådd målet mitt, men jeg tror rett og slett at jeg kun trenger litt lenger tid på å ta dette innover meg. Jeg kom i mål timesvis etter skjema, men av grunner som jeg jobbet meg gjennom etter beste evne. På en slik konkurranse vil noen oppleve at nesten alt klaffer, mens andre strever for å klare svart trøye, mens andre igjen har mer enn nok med å klare å fullføre. Selv den beste oppkjøring, innsats og viljestyrke kan ikke alltid veie opp for uforutsette ting underveis i løpet og da gjelder det etter min mening å være sterk nok i hodet til å innse at man gjorde sitt ytterste for å komme seg raskest mulig fra a til b, at det faktisk er bra nok og at man bør være fornøyd med det, til tross for knuste drømmer om plassering, tidsmål osv.

Som Nina sa det: Lykken er å dele ekstreme opplevelser med flotte folk.
 Foto av Nina Tveten. 

Folk har spurt om jeg kommer til å delta på Norseman igjen og det tror jeg faktisk at jeg kommer til å gjøre. Drømmen om svart trøye henger der og jeg ser hvor langt jeg har kommet med målrettet trening på litt under et år, så neste gang må svart trøye være målet og ikke drømmen. Det har vært en enorm opplevelse på godt og vondt, og en berg - og dalbane av følelser underveis, men jeg kommer ikke unna av at det var verdt det - så innmari verdt det!

Stolt innehaver av hvit trøye! Det kostet mye å kjempe seg til denne trøya, bl.a. mistet jeg bryllupet til et veldig godt vennepar av meg som giftet seg 2. august. Heldigvis har de støttet meg gjennom hele det siste året og under løpet var tanken på disse to en viktig faktor til at jeg faktisk klarte å holde det gående.